Ørkenen bråstoppa i et stup ned til Stillehavet..

Bak meg skulle det vært en hellig klippe vi skulle besøke, men det siste store jordskjelvet ødela den, og mye anna, så besøket i nasjonalparken ble redusert i forhold til hvordan man gjorde det tidligere. Under ser du bilde av en brosjyre der klippen enda står.

Så dro vi ned til stranda, og noen prøvde ut badetemperaturen. Ingen bader i Peru på denne tida av året, for det var jo bare tidlig vår. Likevel virka det som helt fin badetemperatur for oss nordmenn, – og særlig for meg som er mest vant til å bade i Beiarelva.. Nøyde meg med å vasse.

Her har jeg nettopp blitt overraska av en bølge som var atskillig større enn de andre.. Og da holdt ikke bretten på buksa. Skoene mine som sto langt oppe på strand, – trodde jeg, – holdt også på å havne til havs. heldigvis sto det noen der og fikk tak i dem.

Denne dagen skulle vi ut på Stillehavet for å besøke fuglene på Islas Ballestas, ei fugleøy som er del av nasjonalparken Paracas. Her finnes i tillegg til massevis av fugler som humboltpingviner og storker, massevis av sjøløver.

Fiskebåter ved havna.

Også her er det mystiske figurer i fjellet, av samme type som Nazcalinjene. Ingen vet sikkert hvem som lagde denne “lysestaken” eller hvorfor. Den kalles Candellabras de los Andes.

Sjøløvene slapper av blant “sangen” fra tusenvis av sjøfugl.

Fugler, fugler og enda mere fugler..

Joda, her er det vann!

Mannen var i alle fall en trivelig og spøefull fyr. Han hadde tydeligvis hatt besøk av mange norske grupper før, for han hadde plukket opp noen norske ord som han gjerne brukte. Han viste hvordan han lagde ting, ovnen han brant tingene i.

Og så hadde han en liten butikk der vi fikk brukt litt penger.

På tur for å se linjene var vi først innom museet Maria Reiche. Maria var ei tysk dame som ble overmåte fasinert av linjene. Hun ble værende hele sitt liv i området. Trasket rundt og studerte linjene år etter år. Indianerne som bodde der mente hun var gal, men i ettertid er de takknemlig for arbeidet hun gjorde.

Uteområdet ved museet var nydelig, med fantastiske blomster. Ellers var det fredelig og rolig. Ei lita jente sprang rundt og solgte postkort, og ingen klarte si nei til henne. De vet å utnytte sine vakre barn der borte.

NAZCA

Like utenfor byen Nazca ligger flyplassen der man kan kjøpe seg en flytur over linjene. En bitteliten flyplass med mange ulike flysenselskap, små lokale altså. Av en eller annen grunn er det ikke så mange selskap som har med turer hit, og jeg ble overraska over hvor få turister det var her. Men jevnt over blir man ikke tråkka ned av turister i Peru, anna enn i Cusco og Macchu Piccho.

Flyene var bittesmå, så vi ble delt opp i grupper. Så la de av gårde, den ene etter den andre. Torsten og jeg satt igjen og venta. Og venta. – Og venta.. De første begynte å komme tilbake fra flyturen, begeistra men hvit og grønn i ansiktet. Ikke bare bare å fly småfly, – særlig der andre hadde spydd før dem.. Og vi venta. Det ble no trøbbel med vårt fly og vi måtte vente på et nytt. Alle de andre var kommet tilbake før vi endelig fikk gå ombord vi også, – fra utgang 1.

Etter en kort flytur over bebyggelsen, med humpetidump, var vi over ørkenormådet der linjene er. Jeg hadde aldri vært i så lite fly før, det føles omtrent som man skulle fly med en drage, syns jeg. Man blir liksom bare kasta hit og dit. Men flyvern hadde kontroll likevel.

Hele det svære området (over 500 kvadratkilometer) er fult av linjer og streker, og vi speida etter dyrefigurene. Vår flyger forklarte hvor de var, krenga flyet og pekte, – og ga seg ikke før han var sikker på at jeg hadde sett figuren og tatt bilde av den. Først var det vanskelig å se, man visste ikke helt hva man så etter, men wow! Der dukka de opp!
De største figurene går over 200 meter, og man kan se dem bare fra lufta. Hvordan de klarte å lage dem er uforståelig. De skal være laget mellom 200 før Kristus og 700 etter Kristus. At de dannet figurer ble ikke oppdaget før man i moderne tid fløy over dem med fly.

Vi fikk beskjed om at vi måtte starte grytidlig på grunn av omveien, og kreka oss opp i femtida. Så var jammen bussen som skulle hente oss en time forsinka, den kom fra Cusco, tror jeg. Så der satt vi og venta en time i resepsjonen mens vi kunne ha ligget og sovet ut.

Da vi nærmet oss omveien fikk vi vite at nå var den også stengt, for de streikende hadde funnet ut at mye av trafikken kom seg fram den veien. Vi prøvde likevel å kjøre fram til stedet der veien var stengt, i håp om å kunne forhandle med folk der for å få passere.

Vi fikk ikke lov til å forlate bussen. Sjåføren og den lokale guiden ga seg avgårde for å prøve å godsnakke med lederne for sperringa. Vi satt og fulgte med i kikkert, og utenfor bussen sto blant annet en kar med sprettert. Vi fikk høre at dagen før var tre blitt drept ved hovedsperringa, så vi forholdt oss rolig inne i bussen. De streikende kastet sein på streikebryterne, også på veien vi var.

Etter en halvtimes tid kom forhandlerne tilbake uten å ha lykkes med å få slippe gjennom. Alle var passe frustrert, for den ville bli kjempelang omvei for å komme fram til Cusco da. Bussen snudde og begynte å kjøre tilbake, men etter bare et lite stykke stoppet den og snudde igjen. Vi skjønte ikke hva som foregikk.

Jo, de hadde fått beskjed om at et par småbusser hadde klart å komme seg opp på grusveien via en gårdsvei like ved. Da skulle vi også prøve det. Vi ble ganske så forskrekka, for vi hadde sett de bilene oppe i bakkene og syntes de var helt sprø som prøvde seg der, – og nå skulle vi følge etter med en stor buss!

Det første stykket var greit, det var en gårdsvei bort til noen gårder. Vi måtte riktignok betale en mann for å åpne en bom, men det gikk da fint. Ved gårdene stoppa vi og sjåføren var ute og snakka med noen karer der. De avgårde og henta spade og hakke, og ble med videre. Bortenfor gårdene ble veien bare til hjulspor i terrenget, og vi syns det var helt vilt å kjøre med buss der. Det skulle bli verre!

Vi måtte gå ut av bussen da den skulle lure seg gjennom en sving der det skrådde mye. Så var det å ta beina fatt videre.

Etter et lite stykke var det slutt på veien. Bare gress-slette med ei elv. Karene i gang med spade og greier for å lage vei for bussen..

Vi befant oss på over 4000 meters høyde, og pusten min takla ikke særlig å skulle gå opp bakken. Jeg sleit fælt, og da jeg endelig kreka meg fram til bussen vart guidene skremt. De lasta meg inn i bussen og henta fra oksygentanken og maske, og der fikk jeg sitte i 7 minutter å puste inn oksygen. Og jeg slapp å gå videre etterpå. Dermed var jeg eneste passasjer da bussen fortsatte over enga.

Det humpet og det skumpet da bussen sleit seg i vei oppover, men det gikk! Etter et stykke va vi framme ved grusveien vi skulle inn på, og sjåføren fikk lirket bussen inn på veien og snudd i riktig retning. De andre fikk komme inn, og de fleste undra seg over at jeg allerede satt der.

Spenninga var absolutt ikke over med det. Gruseveien var nemlig akkurat sånn som jeg hadde sett på tv før, og vært redd for å havne på. Den gikk i sikksakk bratt oppover. Den var smal, som oftest bare plass til en bil, og det var ikke noe autovern, kantsteiner eller anna sikkerhet mot de steile bakkene rett ned. Når man ble sittende på siden som vendte utover var det temmelig skummelt å kikke ut!

Siden dette var veien folk trodde var åpen, kom det masse motgående trafikk og skapte stor spenning for oss. Store lastebiler som plutselig dukket opp rundt en sving på den smale veien satte stadig en støkk i oss. Men vi hadde en god sjåfør, og det gikk helt fint. Men han hadde flere baksetesjåfører.. Kanskje like greit at han ikke forsto norsk!

Vi var letta da vi endelig kom oss over fjellet, og nede på andre sida åpenbarte det seg en nydelig dal med fantastiske fjell rundt, små innsjøer og frodig natur. Men også befolkninga her støtta streiken, og hadde lagt stein i veibanen hele veien, som vi snirkla oss rundt. Et sted kastet folk også stein etter bussen, men de var så langt unna at de ikke traff.

Vi kom fram til Cusco etter elleve og en halv time, i mørke og regn. Flyttet inn på ok hotell sentralt i gamle bydel, spent på å se byen i dagslys neste dag.

Kvinnene på øyene har spesialisert seg på broderi og hadde utrolig masse fint å by på. Etter en orientering om Urosøyene kom Marlena og dro meg med, jeg skulle få se huset hennes, og jobben hennes.Og så skulle jeg selvfølgelig handle hos henne. Joda, jeg lot meg overtale, og kjøpte et flott teppe med figurer fra den gamle mytologien.

Etter besøket på Santa Maria fikk vi en tur med en staselig sivbåt over til en annen øy. Vi tok en avstikker til skoleøya først, og de var skikkelig artig å se skoleungene. Skolen besto av to hus, et for første til tredje klasse, og et for fjerde til sjette. Etter sjette må elevene inn til fastlandet. Vi besøkte de yngste, og det viste seg at det var ikke så ofte at skolen fikk turistbesøk så de ble bare glad når vi kom og forstyrret undervisninga. Elevene sang for oss, og var bare så nydelige. Ungene her er så pene og søte alle sammen, og det vet de vokse å utnytte for å selge ting og for å ta betaling for fotografering.

Så dro vi tilbake til den store båten for å dra ut til øya Armanta, en skikkelig øy. Turen skulle ta to og en halv time, doen kunne bare brukes til tissing. Det viste seg at Lake Titikaka skulle vise seg litt når vi kom, så det ble skikkelig sjøgang på turen, og den tok atskillig lengre tid en planlagt, og med flere magasjuke folk ombord… I begynnelsen av turen tenkte jeg på hvor heldig jeg hadde vært som ikke hadde fått magetrøbbel, – på turen fikk jeg skikkelig ondt i magan. Glemte nok å banke i bordet… Og enda var det leenge igjen til vi var framme. Og båten vugga mer og mer, tror enkelte ble ganske skeptiske etter hvert. Jeg var mest opptatt av urolig mage og ikke urolig sjø.

Det ble altså litt av en ankomst til øya. Der sto de stakkars folkene og skulle ta imot oss, og vi la bare avgårde på jakt etter do. Vel fremme der doen skulle være viste det seg at den var stengt fordi eieren var borte. Ei dame tok oss med bort og banka på døra til noen folk og ba om at vi fikk låne den der, og det fikk vi. Den doen viste seg å være av typen hull i gulvet. Kjekt.. Så for meg to dager med magesjau og hull i golvet.

Byen ligger oppover bakkene på øya, og vi skulle opp og spise lunsj. Det var vanvittig tungt! Men så er vi på 3800 meter ca. Og heldigvis var det ikke bare meg som hadde problemer, det var mange som måtte stoppe titt og ofte, og jeg kom da opp til slutt jeg og. Vi ble servert grønnsaksuppe til forrett og stekt ørret til hovedrett, men jeg klarte ikke spise særlig mye. Kanskje fordi jeg var dårlig og hadde problem med å gå oppover ble vi innkvartert hos familien som driver kafeen. Vi ble nemlig delt opp i fire grupper og plassert hos ulike familier. Vi var heldige, for her er det både skikkelig do og strøm, skjønt det går ikke an å skylle ned eller kaste papir i, så når man har tørka seg kaster man papiret i søppelbøtta!
Soverommet var helt fint og sengene myke og gode, vi hadde sett for oss noe atskillig verre og ble positivt overraska. Vi frykta at det skulle bli iskaldt på nattta, men det gikk helt greit med medbragt superundertøy og en haug ulltepper.

På ettermiddagen var det tid for tur, en til toppen av øya, 300 meter opp, og en lettere langs øya. Jeg holdt meg hjemme og gikk heller en ørliten tur i nærområdet, bort til byens torg. Torsten tok den lette turen.

Middagen skulle vi spise sammen med vertsfamilien vår, var det sagt. Da vi kom ned til mat var det bare dekket på til oss, og vi måtte få guiden til å be familien komme også. Da dukket de to ungene på 9 og 12 opp, og onkelen deres. Til sammen bodde det ni personer der, hvor resten var vet ikke jeg.
Vi fikk servert suppe og kyllingbiter med grønnsaker og ris. Vi overrakte våre medbragte gaver, så nå finnes det en jazzcampskjorte dere nede, ei såpe fra Rosea og en nøkkelring med lys fra Saltenposten..

På kvelden var vi bedd på bygdefest på lokalet! Vi ble dressa opp i de lokale draktene alle sammen og samlet oss i forsamlingshuset der ei gruppe med gitarer og fløyter spilte opp til dans. Ganske så raskt ble vi dratt med i dansen. Det var skikkelig skøy, men ikke helt enkelt når man ikke har pust, så noen av oss måtte danse bare korte stunder av gangen. På bildet er jeg på golvet sammen med den lokale guiden vår Xavier.

Utpå natta ble jeg vekt med et brak, hoppa sikkert noen centimeter i senga. Det var skikkelig tordenvær utover hele morrakvisten, med omtrent null tid mellom lyn og torden ei stund. Litt spenning.. Og så plaskregna det. Vi lurte på hvordan det skulle gå med dagens program ,men til vi skulle avgårde klokka åtte hadde det klarna opp og blitt blå himmel igjen.

Vi ble fulgt til kaia av vertinna vår, og alle fikk avskjedsblomster. Nå skulle vi bare ut på en liten båttur til ei naboøy, Taquile. Der har de holdt strengt på de gamle tradisjonene, og de aller fleste av de 2000 innbyggerne går daglig med sine spesielle drakter. Jeg var ikke i form, og turen skulle dessuten gå ganske bratt til toppen av øya, så Torsten og jeg sto over turen og holdt oss på båten mens de andre gikk tur. Der kunne se på folkelivet på kaia og vi sole oss, – og bli solbrent til tross for solkremen med solfaktor 70!

Da vi kom til 4910 meter måtte jo også jeg ut, og det gikk ganske greit, – når jeg bare beveget meg sakte. Vi fikk våre bilder og beviser på å ha vært høyere oppe enn de aller fleste.
Bildene av potetgullposen oppe i høyden, og vannflaskene etter å ha kommet lavere igjen, sier vel litt om hva kroppen utsettes for i sånn høyde.

Deretter kjørte vi ned til Colcadalen hvor vi skulle overnatte. Vi ble putta inn på et ganske fint, men temmelig primitivt hotell. Etter en time på senga for å prøve å komme over høydesyken var det avgårde på gåtur! Ingen lur idé egentlig. Starte med å skulle klatre opp på et utsiktsted. De andre var kommet opp den første bratte trappa før jeg var ute av bussen, og dermed var jeg allerede langt etter, og uten pust. Fyttirakkern som jeg sleit! Da holdt jeg på å miste motet totalt. Men jeg kom meg da både opp og ned, og så skulle vi gå til de varme kildene, og de var helt helt stykke å gå. Heldigvis kjørte bussen vår forbi og plukka oss opp den siste biten.

De varme kildene viste seg å være et skikkelig stort og fint badeanlegg med flere basseng med glovarmt vann, det lå på mellom 38 og 40 grader. Brant meg jo nesten da jeg satte foten nedi først! Men etterpå var det bare kjempedeilig! God trøst etter trøstesløst gåtur.

Etter å ha bada ei god stund ble vi kjørt til en resturant for å spise middag. Der var det musikk og lokale dansere som opptrådte. Kjempemorsomt å se på, og de dro publikum med også. heldigvis ikke meg, for det hadde ikke pusten holdt til. Jeg spiste kyllingsuppe til forrett og alpakka til hovedrett..

Klokka ni var vi tilbake på hotellet og gikk rett i seng. Døgnrytmen er en helt annen her enn heime, kan jeg love! Vi er så slite når vi kommer i hus klokka ni og ti at vi stuper rett til køys. Men så er det også tidlige morraer. I morres skulle vi starte fra hotellet klokka 06.00!

Natta ble tøff. Det var iskaldt i hytta vi bodde! Endelig kom superundertøyet jeg hadde handla inn til turen til nytte. Frøs lenge, men sovna til slutt. For å våkne klokka 2 av hosting, og videre utover hosta jeg meg halvt forderva. Og så opp klokka 5…

Etter en ørliten frokost var det inn i bussen igjen. Nå skulle vi se kondorens flukt over Colca canyon, kondorpasset. Det var et par timers kjøring dit, på sånne veier som jeg hadde grua meg til. Skikkelig smale grusveier oppi fjellsidene, uten autovern. Scary! Men det gikk nå det og. Men sjåførene her i Peru er stein gærne, så det var en del skumle episoder.

Kondorpasset var en fantastisk plass. En av verdens aller dypeste daler, og der sto vi og gikka ned. Eller helst opp, for det var jo kondorene vi skulle se etter. De er verdens tyngste fugler og kan ha et vingespenn på over tre meter. Halvannen time satt vi der og kikka, i solsteiken. Vi er veldig nært sola her.. Høyt oppe og like ved ekvator.

Først dukket det opp en fugl som satte seg et stykke unna, og så fløy han bort fra oss. Det gikk lang tid uten at noe skjedde, men så dukket de først opp en til som sirklet rett over hodene på oss, og deretter enda en. Artig!

Etter kondorpasset hadde vi bare sju timer på buss foran oss, etter en lunsjpause. Så nå har vi havna i Puno, ved Titikakasjøen, verdens høyestliggende innsjø. Hotellet her er det størse og dyreste vi har vært på. I morra blir det helt andre sovevilkår, for da skal vi overnatte hos en familie på en av øyene ute på sjøen.

Høydesyka har gitt seg, nå er de bare litt tyngre å bevege seg enn normalt.

Derfor tusla vi ut i nitida, til stekende sol og varme. Her var bare å lete opp de sommerligse klærne fra kofferten. Vi tusla ned til torget, plaza de Armas og vasa litt rundt uten å ha peiling på hvilken retning det var lurt å ta. Hadde en trivelig opplevelse med å prøve å hndle på apoteket, solkrem, myggmiddel, tannbørste og sånt. Ordboka lå selvfølgelig igjen på hotellromme som vanlig, og daman på apoteket snakke ikke noe engelsk. Men jaggu klarte vi ikke å komme til enighet til slutt likevel

Vi skulle møte tilbake på hotellet til halv to for fellesopplegg, og før det måtte vi ha fått oss lunsj. Plutselig var tida brukt opp og vi måtte finne et sted å spise i full fart. Og der var det jo en liten kafe rett ved der vi sto, og vi gikk inn. Antagelig risikosport å spise der, så nå er vi spente på om magen har noen protester å komme med etter hvert, for det var kanske et litt usikkert sted å spise. Nåja, foreløpig har det gått greit.

Tilbake på hoellet ble vi pakka inn i bussen og vår lokale guide Angel tok oss med til et utsiktspunkt først. Nydelig utsikt over byen, terasseåkre rundt og andesfellene i bakgrunnen, flere vulkaner og en som blir egbet som aktiv enda. Deretter viste han fram ulike frukter og sånt som dyrkes her, – og vi fikk kikke på marsvinene.. Marsvin er nemlig en stor delikattesse her og de spiser veldig mye av det. Går man på en resturant her er det ikke uvanlig at man kan få velge seg ut hvilket man vil ha, – fra buret.

Deretter ble det en runde i byen for å se på litt kirker, en sjokoladebutikk (de er kjent for sen gode sjokolade her i byen), og til slutt klosteret Monasterio d Santa Catalina som har vært i bruk i over 400 år, og fremdeles bor det nonner der inne som ikke forlater området og ikke har kontakt med oss andre. Mesteparten av klosteret er gjort om til musum, og museumsdriften er det som betaler for drifa av klostret.

Na er vi ankommet Arequipa, har altsa beveget oss opp i hoyden, men bare opp til 2300 meter sa langt. Her skal vi vare et par dager, da far man justert seg litt etter hoyden. Dette er en nydelig by, skal straks ut a se mer pa den. Vi kom fram i gar kveld sa vi har bare sett den i morket, men den er fantastisk flott. Helt annen stil enn byene nede langs kysten.

I går var vi ute i båt og kikket på et fuglefjell med pingviner, pelikaner og masse anna, og sjolover.