Nasjonalparken Paracas

I tillegg til fugleøyene hører det masse ørken til nasjonalparken. Først syntes jeg det hørtes passe dumt ut å ha ørken som nasjonalpark, – sand og atter sand. – som de har så enormt mye av langs hele kystlinja. Men når jeg fikk tenkt meg om skjønner jeg det jo likevel. Blir vel like glupt at vi har nasjonalpark med fjell og skog, som vi har massevis av. Og innafor området var det jo faktisk ikke masse søppel og sånt som det var andre steder.

Ørkenen bråstoppa i et stup ned til Stillehavet..

Bak meg skulle det vært en hellig klippe vi skulle besøke, men det siste store jordskjelvet ødela den, og mye anna, så besøket i nasjonalparken ble redusert i forhold til hvordan man gjorde det tidligere. Under ser du bilde av en brosjyre der klippen enda står.

Så dro vi ned til stranda, og noen prøvde ut badetemperaturen. Ingen bader i Peru på denne tida av året, for det var jo bare tidlig vår. Likevel virka det som helt fin badetemperatur for oss nordmenn, – og særlig for meg som er mest vant til å bade i Beiarelva.. Nøyde meg med å vasse.

Her har jeg nettopp blitt overraska av en bølge som var atskillig større enn de andre.. Og da holdt ikke bretten på buksa. Skoene mine som sto langt oppe på strand, – trodde jeg, – holdt også på å havne til havs. heldigvis sto det noen der og fikk tak i dem.