Fantastiske Titikaka

Kvinnene på øyene har spesialisert seg på broderi og hadde utrolig masse fint å by på. Etter en orientering om Urosøyene kom Marlena og dro meg med, jeg skulle få se huset hennes, og jobben hennes.Og så skulle jeg selvfølgelig handle hos henne. Joda, jeg lot meg overtale, og kjøpte et flott teppe med figurer fra den gamle mytologien.

Etter besøket på Santa Maria fikk vi en tur med en staselig sivbåt over til en annen øy. Vi tok en avstikker til skoleøya først, og de var skikkelig artig å se skoleungene. Skolen besto av to hus, et for første til tredje klasse, og et for fjerde til sjette. Etter sjette må elevene inn til fastlandet. Vi besøkte de yngste, og det viste seg at det var ikke så ofte at skolen fikk turistbesøk så de ble bare glad når vi kom og forstyrret undervisninga. Elevene sang for oss, og var bare så nydelige. Ungene her er så pene og søte alle sammen, og det vet de vokse å utnytte for å selge ting og for å ta betaling for fotografering.

Så dro vi tilbake til den store båten for å dra ut til øya Armanta, en skikkelig øy. Turen skulle ta to og en halv time, doen kunne bare brukes til tissing. Det viste seg at Lake Titikaka skulle vise seg litt når vi kom, så det ble skikkelig sjøgang på turen, og den tok atskillig lengre tid en planlagt, og med flere magasjuke folk ombord… I begynnelsen av turen tenkte jeg på hvor heldig jeg hadde vært som ikke hadde fått magetrøbbel, – på turen fikk jeg skikkelig ondt i magan. Glemte nok å banke i bordet… Og enda var det leenge igjen til vi var framme. Og båten vugga mer og mer, tror enkelte ble ganske skeptiske etter hvert. Jeg var mest opptatt av urolig mage og ikke urolig sjø.

Det ble altså litt av en ankomst til øya. Der sto de stakkars folkene og skulle ta imot oss, og vi la bare avgårde på jakt etter do. Vel fremme der doen skulle være viste det seg at den var stengt fordi eieren var borte. Ei dame tok oss med bort og banka på døra til noen folk og ba om at vi fikk låne den der, og det fikk vi. Den doen viste seg å være av typen hull i gulvet. Kjekt.. Så for meg to dager med magesjau og hull i golvet.

Byen ligger oppover bakkene på øya, og vi skulle opp og spise lunsj. Det var vanvittig tungt! Men så er vi på 3800 meter ca. Og heldigvis var det ikke bare meg som hadde problemer, det var mange som måtte stoppe titt og ofte, og jeg kom da opp til slutt jeg og. Vi ble servert grønnsaksuppe til forrett og stekt ørret til hovedrett, men jeg klarte ikke spise særlig mye. Kanskje fordi jeg var dårlig og hadde problem med å gå oppover ble vi innkvartert hos familien som driver kafeen. Vi ble nemlig delt opp i fire grupper og plassert hos ulike familier. Vi var heldige, for her er det både skikkelig do og strøm, skjønt det går ikke an å skylle ned eller kaste papir i, så når man har tørka seg kaster man papiret i søppelbøtta!
Soverommet var helt fint og sengene myke og gode, vi hadde sett for oss noe atskillig verre og ble positivt overraska. Vi frykta at det skulle bli iskaldt på nattta, men det gikk helt greit med medbragt superundertøy og en haug ulltepper.

På ettermiddagen var det tid for tur, en til toppen av øya, 300 meter opp, og en lettere langs øya. Jeg holdt meg hjemme og gikk heller en ørliten tur i nærområdet, bort til byens torg. Torsten tok den lette turen.

Middagen skulle vi spise sammen med vertsfamilien vår, var det sagt. Da vi kom ned til mat var det bare dekket på til oss, og vi måtte få guiden til å be familien komme også. Da dukket de to ungene på 9 og 12 opp, og onkelen deres. Til sammen bodde det ni personer der, hvor resten var vet ikke jeg.
Vi fikk servert suppe og kyllingbiter med grønnsaker og ris. Vi overrakte våre medbragte gaver, så nå finnes det en jazzcampskjorte dere nede, ei såpe fra Rosea og en nøkkelring med lys fra Saltenposten..

På kvelden var vi bedd på bygdefest på lokalet! Vi ble dressa opp i de lokale draktene alle sammen og samlet oss i forsamlingshuset der ei gruppe med gitarer og fløyter spilte opp til dans. Ganske så raskt ble vi dratt med i dansen. Det var skikkelig skøy, men ikke helt enkelt når man ikke har pust, så noen av oss måtte danse bare korte stunder av gangen. På bildet er jeg på golvet sammen med den lokale guiden vår Xavier.

Utpå natta ble jeg vekt med et brak, hoppa sikkert noen centimeter i senga. Det var skikkelig tordenvær utover hele morrakvisten, med omtrent null tid mellom lyn og torden ei stund. Litt spenning.. Og så plaskregna det. Vi lurte på hvordan det skulle gå med dagens program ,men til vi skulle avgårde klokka åtte hadde det klarna opp og blitt blå himmel igjen.

Vi ble fulgt til kaia av vertinna vår, og alle fikk avskjedsblomster. Nå skulle vi bare ut på en liten båttur til ei naboøy, Taquile. Der har de holdt strengt på de gamle tradisjonene, og de aller fleste av de 2000 innbyggerne går daglig med sine spesielle drakter. Jeg var ikke i form, og turen skulle dessuten gå ganske bratt til toppen av øya, så Torsten og jeg sto over turen og holdt oss på båten mens de andre gikk tur. Der kunne se på folkelivet på kaia og vi sole oss, – og bli solbrent til tross for solkremen med solfaktor 70!