Høyt opp mot himmelen

I går og i dag har vi passert turens høyeste punk, 4910 meter. Vi startet oppstigninga fra Arequipa, da vi hadde passert 4000 meter hadde vi pause og gikk ut av bussen for å se på en vill liten kameltype som lever der oppe i høyden. Jeg holdt på å gå i bakken! Svimmel som bare det. Vart skeptisk, ja!
Neste stopp holdt jeg meg inne i bussen og tygde kokablader for harde livet, – og nei, kokablader er ikke narkotika. Det hjelper mot høydesyke.

Da vi kom til 4910 meter måtte jo også jeg ut, og det gikk ganske greit, – når jeg bare beveget meg sakte. Vi fikk våre bilder og beviser på å ha vært høyere oppe enn de aller fleste.
Bildene av potetgullposen oppe i høyden, og vannflaskene etter å ha kommet lavere igjen, sier vel litt om hva kroppen utsettes for i sånn høyde.

Deretter kjørte vi ned til Colcadalen hvor vi skulle overnatte. Vi ble putta inn på et ganske fint, men temmelig primitivt hotell. Etter en time på senga for å prøve å komme over høydesyken var det avgårde på gåtur! Ingen lur idé egentlig. Starte med å skulle klatre opp på et utsiktsted. De andre var kommet opp den første bratte trappa før jeg var ute av bussen, og dermed var jeg allerede langt etter, og uten pust. Fyttirakkern som jeg sleit! Da holdt jeg på å miste motet totalt. Men jeg kom meg da både opp og ned, og så skulle vi gå til de varme kildene, og de var helt helt stykke å gå. Heldigvis kjørte bussen vår forbi og plukka oss opp den siste biten.

De varme kildene viste seg å være et skikkelig stort og fint badeanlegg med flere basseng med glovarmt vann, det lå på mellom 38 og 40 grader. Brant meg jo nesten da jeg satte foten nedi først! Men etterpå var det bare kjempedeilig! God trøst etter trøstesløst gåtur.

Etter å ha bada ei god stund ble vi kjørt til en resturant for å spise middag. Der var det musikk og lokale dansere som opptrådte. Kjempemorsomt å se på, og de dro publikum med også. heldigvis ikke meg, for det hadde ikke pusten holdt til. Jeg spiste kyllingsuppe til forrett og alpakka til hovedrett..

Klokka ni var vi tilbake på hotellet og gikk rett i seng. Døgnrytmen er en helt annen her enn heime, kan jeg love! Vi er så slite når vi kommer i hus klokka ni og ti at vi stuper rett til køys. Men så er det også tidlige morraer. I morres skulle vi starte fra hotellet klokka 06.00!

Natta ble tøff. Det var iskaldt i hytta vi bodde! Endelig kom superundertøyet jeg hadde handla inn til turen til nytte. Frøs lenge, men sovna til slutt. For å våkne klokka 2 av hosting, og videre utover hosta jeg meg halvt forderva. Og så opp klokka 5…

Etter en ørliten frokost var det inn i bussen igjen. Nå skulle vi se kondorens flukt over Colca canyon, kondorpasset. Det var et par timers kjøring dit, på sånne veier som jeg hadde grua meg til. Skikkelig smale grusveier oppi fjellsidene, uten autovern. Scary! Men det gikk nå det og. Men sjåførene her i Peru er stein gærne, så det var en del skumle episoder.

Kondorpasset var en fantastisk plass. En av verdens aller dypeste daler, og der sto vi og gikka ned. Eller helst opp, for det var jo kondorene vi skulle se etter. De er verdens tyngste fugler og kan ha et vingespenn på over tre meter. Halvannen time satt vi der og kikka, i solsteiken. Vi er veldig nært sola her.. Høyt oppe og like ved ekvator.

Først dukket det opp en fugl som satte seg et stykke unna, og så fløy han bort fra oss. Det gikk lang tid uten at noe skjedde, men så dukket de først opp en til som sirklet rett over hodene på oss, og deretter enda en. Artig!

Etter kondorpasset hadde vi bare sju timer på buss foran oss, etter en lunsjpause. Så nå har vi havna i Puno, ved Titikakasjøen, verdens høyestliggende innsjø. Hotellet her er det størse og dyreste vi har vært på. I morra blir det helt andre sovevilkår, for da skal vi overnatte hos en familie på en av øyene ute på sjøen.

Høydesyka har gitt seg, nå er de bare litt tyngre å bevege seg enn normalt.